Når jobben roper høyest
I går hadde jeg en pasient som sto midt i en velkjent spagat: høye krav og deadline i arbeidslivet på den ene siden, familieliv og viktige relasjoner på den andre. Han hadde bestemt seg for å jobbe en del i helgen og stå over en minnemarkering i familien. Kalenderen var full, forventningene høye – både fra arbeidsgiver og fra ham selv.
Under timen utforsket vi ikke bare arbeidsoppgaver og tidsplan, men verdier. Han beskrev seg selv som ambisiøs og pliktoppfyllende i jobben, men også som en som ønsker å være til stede for familien sin. Likevel var det jobben som nesten automatisk hadde fått styre helgeplanene.
Å se seg selv i speilet ved nyttår
Jeg inviterte ham til en liten øvelse: å flytte seg mentalt til nyttårsaften og se seg selv i speilet. Hvis han da skulle være fornøyd med valgene sine gjennom året – hva måtte han ha prioritert? Hvilke øyeblikk ville han ikke ha gått glipp av? Hvilke spor ville han sette, både i jobben og hjemme?
Det ble stille en stund. Så sa han at han egentlig visste svaret: Han ønsket ikke å være en som alltid valgte jobb foran familie når det virkelig betydde noe.
Denne refleksjonen gjorde det mulig å se helgen på nytt. Etter timen bestemte han seg for å være med på familiens minnemarkering, og heller justere arbeidsplanen. På vei ut takket han for en god og verdifull time.
Ambisjon uten å miste seg selv
Jeg har mange pasienter som er ambisiøse, dyktige og svært engasjerte i jobben sin. De er ofte viktige drivkrefter i virksomhetene sine. Samtidig har jeg møtt flere som, når de «ser seg selv i bakspeilet», oppdager at de har blitt oppslukt av jobben og gradvis har glidd fra partner, barn, venner og meningsfulle aktiviteter.
Noen forteller om valg de angrer på: at de ikke tok pauser, at de ikke var tilgjengelige for menneskene de egentlig ønsker å være der for. At dialogen med partneren stilnet, og at avstanden vokste – nesten uten at de merket det, før avstanden hadde blitt stor, og noen ganger også uopprettelig.
Mitt ønske for pasienten jeg møtte i går – og for mange andre – er ikke at de skal jobbe mindre for enhver pris. Målet er at de skal ta aktive valg som henger sammen med verdiene deres, i en krevende hverdag. At de handler ut fra det som er viktig for dem, i stedet for å bli styrt av autopilot, forventninger og ytre krav.
Indre kontroll og muligheten til å velge
I psykologien snakker vi noen ganger om «indre kontrollplassering»: opplevelsen av at egne valg faktisk betyr noe, at man selv har en hånd på rattet og sitter i førersetet – ikke ligger i bagasjerommet. Mennesker som opplever å ta aktive valg, også når rammene rundt er stramme, har ofte bedre helse og velvære enn de som først og fremst kjenner seg styrt av andres krav og omgivelsenes tempo.
Det betyr ikke at vi kan kontrollere alt. Men det betyr at vi, også i krevende perioder, kan lete etter små mellomrom der vi stopper opp og spør: Hva er viktig for meg nå? Hvilket valg vil jeg være glad for at jeg tok når jeg ser tilbake på dette senere?
Mellom stimulus og respons
Viktor Frankl formulerte det slik: Mellom stimulus og respons finnes et mellomrom. I dette mellomrommet ligger vår frihet og vår mulighet til å velge.
Som kliniker har jeg ingen agenda for hvor mye pasientene mine skal jobbe, eller hvilke konkrete valg de skal ta i livene sine. Min jobb er å støtte, anerkjenne, bevisstgjøre og ansvarliggjøre – og noen ganger utfordre litt, slik jeg gjorde i denne timen. Når en pasient forlater rommet og sier «takk for en god time», handler det ofte om nettopp det: at vi sammen har funnet det lille mellomrommet der et valg ble mulig.
Neste uke har jeg lyst til å bygge videre på dette temaet og skrive om: Hvorfor virker psykoterapi – og hva er de virksomme faktorene i psykoterapi? Da skal jeg si mer om hva som kan skje i dette mellomrommet mellom stimulus og respons – når det utforskes sammen med en terapeut.
Alt godt
Jan-Martin